Donald Crowhursts tragiske jordomseiling

Han får også vite hvordan det går med de øvrige deltakerne i racet. I mars har de aller fleste av disse trukket seg og gått til land. Det gjelder ikke franskmannen Moitessier, men han har til de grader forelsket seg i Sørishavet at han har bestemt seg for å forsette på en ny jordomseiling, uten først å returnere til Europa! Dermed er han ikke lenger aktuell når det gjelder Golden Globe. Foruten Crowhurst er nå de eneste deltakerne Knox-Johnston og Tetley. Disse ligger begge foran Crowhurst - rettere sagt foran hans falske posisjon - men har en mye lavere gjennomsnittshastighet enn det man tror Crowhurst har.

Men nå er det ikke annet Crowhurst kan gjøre enn å vente. Han må seile rundt i Sør-Atlanteren i stillhet og utenfor trafikkerte områder, mens han venter på at de andre skal runde Kapp Horn og senere Sør-Afrika. Deretter kan han dukke opp igjen sammen med de andre, og så seile inn til heder, penger og berømmelse. Fordi Knox-Johnston seilte av gårde fra England langt tidligere ville det være for usannsynlig om Crowhurst var den første som kom frem - men han kunne definitivt være den som gjorde det på kortest tid.

For å få en smak av Sørishavet - og realistiske filmopptak av store bølger og hardt vær - seilte Crowhurst så langt sør som til Falklandsøyene. Han opplevde en storm på veien, men var nok skuffet da han kom frem i usedvanlig stille og vakkert vær. Det meste dramatiske på hans Falklandsfilm var en vakker solnedgang over øyene. Dette voldte ham store bekymringer senere, for det var (som vanlig) storm der i det tidsrommet han skulle ha passert.

Den 7. april bryter Crowhurst radiostillheten for første gang på nesten fire måneder:

"DEVONNEWS EXETER = PÅ VEI MOT DIGGER RAMREZ LOGGEN KAPUTT 17697 28th  HVA ER NYTT HAVPLASKERNE"

Hallworth var overlykkelig over endelig å høre fra Crowhurst igjen, selv om han som alltid irriterte seg over mangelen på en eksakt posisjon. Han forsto at Crowhurst nå var på vei mot den lille øya Diego Ramirez som ligger sørvest av Kapp Horn, og at loggen hadde takket for seg den 28. mars etter å ha målt nesten 20.000 nautiske mil. Dessuten var det tydelig at Crowhurst hadde sin humor i behold når han spurte om de andre deltakerne i regattaen.

Det ble nå rapportert med store oppslag i engelske aviser at Teignmouth Electron var i ferd med å passere Kapp Horn, og at det ville skje den 11. april. Igjen var det bare Sir Francis Chichester som kritisk hevdet at dette ikke kunne stemme. Han var nå overbevist om at Crowhurst ikke kunne seile så fort som avisene hevdet. Denne mistanken ble styrket av at telegrammet fra Crowhurst hadde kommet fra Buenos Aires, og ikke Wellington - altså fra feil side av Sør-Amerika. Ingen andre fikk imidlertid med seg dette poenget, og Crowhurst var i ferd med å bli en nasjonal helt.

Ingen har noen anelse om hvordan tilstanden faktisk er om bord i Teignmouth Electron. En stadig mer presset Crowhurst arbeider natt og dag med å forfalske sin jordomseiling. Men det er i ferd med å gå opp for ham at han ikke vil makte oppgaven. Puslespillet er for stort, og det lar seg ikke gjøre å lage en logg som vil tåle den granskningen han vet vil komme dersom han vinner. Crowhurst er heller ingen god løgner - selv når han spiller inn sine lydbånd høres han kunstig ut. Hvor mye vanskeligere vil det ikke bli på pressekonferanser, i diskusjon med seilervenner, på TV - og i samtale med Chichester, seilerkongen Crowhurst skal detronisere. Jo mer han grubler over dette, jo sikrere blir han på at han vil bli avslørt.

Det finnes imidlertid en løsning. Han kan bli nummer to! Dersom Tetley blir raskest rundt jorden, er det han som vil bli utsatt for all denne viraken. Crowhurst kan fremdeles innkassere ære og berømmelse - og ganske sikkert penger også - men uten å løpe samme risiko.

Mye taler for at Crowhurst har bestemt seg for dette, når livet nå spiller ham et knusende puss. I den tro at han har Crowhurst like bak seg, presser Tetley seg selv og båten sin til det ytterste. I en storm nord for Brasil går båten hans nærmest i oppløsning og synker. Tetley redder mirakuløst livet. Men Crowhurst er nå fanget av sitt eget spill. Det er ikke mulig å bruke så lang tid på det relativt korte stykket han har igjen at han ikke vinner. Da vil han miste all troverdighet. Han kan nærmest drive hjem med Gulfstrømmen, og vil likevel bli feiret, og gransket, som en vinner. Hvilken ironi!