"SNITT 23 MIL PR DAG DE SISTE 6 DAGER LITE DIESEL TIL GENERATOR MEL RIS MUGGENT VANNET RÅTTENT OSTEN INTERESSANT"
Sannheten var at Crowhurst på dette tidspunktet ikke gjorde noe forsøk på å seile raskt hjemover. Naken og svettende i varmen skriver han lange avhandlinger om ulike temaer, arbeider tidvis med forfalskningen av loggboken, og lytter til radiomeldinger. Angsten for at nyheten om hans landfall i Argentina skulle nå England har etter hvert begynt å slippe taket. Men nå oppstår et nytt problem som for den ensomme Crowhurst fremstår som det rene mareritt. Radiosenderen er i ferd med å bryte sammen. Fortvilet sender han melding til produsenten, men får beskjed om at det er lite å gjøre. Han må være forsiktig med bruken, så vil den kanskje holde til han kommer frem. Det gjør den ikke: Etter en uke er den helt død. Dette er kritisk for Crowhurst. Han ønsker desperat å snakke med sin kone. Nå er det ikke mulig. Han kan ikke engang sende morse, og er dermed helt isolert. Dette på det tidspunkt hvor han aller mest trenger menneskelig kontakt.
Siden Crowhurst er radiospesialist og usedvanlig dyktig innen elektronikk, går han nå i gang med fullstendig å bygge om radiosenderen. Dette arbeider han med 16 timer i døgnet, og til slutt lykkes han i å få en radio som kan brukes til å sende morsesignaler. Han sender av gårde noen få meldinger, men igjen tar ønsket om å snakke med sin Clare overhånd. Han tar derfor radioen ifra hverandre igjen for å bygge den om fra morse til radiotelefoni!
I
denne perioden snakker han ofte inn på sin båndspiller. Det
er tydelig at det er en måte å takle ensomheten på. Den
siste meldingen lyder:
"Jeg føler meg i fantastisk god form… Jeg føler det som om jeg kunne realisere alle de ambisjonene jeg som ung hadde da jeg spilte cricket for England. Jeg er helt på topp nå, i utrolig form. Refleksene mine fascinerer meg. De er så raske, ser du. Jeg tar ting nesten før de begynner å falle. Det er veldig tilfredsstillende - jeg er i en helt utrolig form nå."
Kort tid etter denne meldingen sluttet han helt å seile båten, men lot den kun drive uten mål og mening. I stedet begynte en indre reise - mot avgrunnen.
Den 24. juni begynner Crowhurst på sitt største skriveprosjekt. Det er på 25 tusen ord, er skrevet i løpet av en hektisk uke. Tittelen er "Filosofi" og det begynner slik:
"Mennesket er en brekkstang som selv må velge sin lengde og styrke. Hans egenskaper og talent vil avgjøre hvor dreiningspunktet skal være. Den rene matematiker plasserer dette punktet nær seg selv; hans oppgave er mer mental enn fysisk og kan klare vekten av hans ideer med lite annet enn beslektede tenkere med på veien. Den gjennomtrengende sannhet at E=mc^2 er et altoverskyggende eksempel på slik aktivitet."
Dette er jo høyttravende, men for så vidt greit nok. Men neste avsnitt er skrevet i helt annen håndskrift og lyder:
"Einstein - en jøde - Guds ansikt, eller Jesus - Frelseren? Kongen som bringer frelse til jødene? Kjernekraft! Det profetiske mysterium!
Slik fortsetter det, side etter side etter side. Relativt klare tanker avløses av den rene galskap, og gradvis tar galskapen overhånd. Dette er konklusjonen han kommer frem til - resultatet av en ukes intens aktivitet:
"…hvis kreativ abstrahering skal forløse den nye enheten og få den til å forlate sitt hittil stabile tilstand så ligger det innenfor kraften av kreativ abstrahering å produsere fenomenet!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Vi kan selv få det til ved kreativ abstrahering!"
Hva er det Crowhurst er så jublende fornøyd med? Jo, han har forstått hvordan han kan unnslippe sin forbannelse. Teignmouth Electron, det ensomme havet, løgnen… Han kan bli Gud! Og det bare ved å ville det nok. Logikken bak dette var inndelingen av alle fenomener i fire systemer: Materie, biologisk (dyr), menneskelig (aper som kan tenke), og ren intelligens (guder). Siden materie var blitt til dyr og dyr til mennesker, var det bare naturlig at mennesket også kunne bli gud. Men:
"I øyeblikket er det slik at jeg er det eneste mennesket på jorden som virkelig forstår hva dette innebærer. Det betyr at jeg kan gjøre meg selv til en kosmisk enhet, kun med egen innsats, men jeg må skynde meg å gjøre det før jeg dør!"
Like etter skriver han at "Problemet med mennesket er at det tar livet for alvorlig!". Han har altså nå funnet ut at for å bli en gud må han forlate dette livet. Men ikke bare vil han selv bli Gud - alle mennesker vil få frigjort sin intelligens fra sin fysiske tilværelse ved en "kosmisk eksplosjon". Og når han har blitt en gud vil alt være mye enklere, fordi:
"Naturen
tillater ikke Gud å synde - unntatt én synd: Hemmeligholdelse.
Dette er den forferdelige sannhet om sjelens pinsler som et naturlig system
"behøver" for å fortsette å forsøke. Han har
forøvet denne synd på de plagede…"
Ved å bli Gud kan han ikke lenger synde, bortsett fra den ene synden han behøver: Hemmeligholdelse! Det Crowhurst her kjemper med, er om han skal la verden få vite at han har forfalsket sin jordomseiling, eller om han skal ta med seg hemmeligheten når han blir en Gud - noe naturen tillater ham å gjøre.
Sannsynligvis lider Crowhurst på dette tidspunktet av det man innen psykiatrien kaller klassisk paranoia. I en slik tilstand kan en person tilsynelatende fungere normalt. Det er tilfelle med Crowhurst, som igjen har reparert sin radiosender og sender helt fornuftige svar hjem til England, samtidig med at han driver formålsløst på det åpne hav og arbeider på sitt verk om filosofi! Typisk for klassisk paranoia er at man føler seg forfulgt, eller er "stormannsgal". Men dersom man ikke får behandling vil denne lidelsen ofte forverre seg til paranoid schizofreni. Da får gjerne ord sin helt egen mening - den syke får sitt eget språk - samtidig som tanker og idéer kolliderer eller flettes inn i hverandre på de mest overraskende måter.
Dette skjer med Crowhurst, som på de siste sidene i sin loggbok både diskuterer med Gud, er Gud, og også Guds sønn. Det er derfor vanskelig å forstå mye av det han skriver. Men han ser nå hele den ulykksalige regattaen som et spill, og skriver at
"Jeg er hva jeg er og jeg
ser hva jeg har gjort galt.
Jeg vil bare trekke meg fra dette spillet
dersom du vil være enig i at
neste gang dette spillet skal spilles skal det spilles
etter de regler
som er utarbeidet av
min store gud som har
til slutt avslørt overfor sin sønn
ikke bare den nøyaktige
begrunnelsen for spill men
som også har avslørt sannheten om
hvordan avslutningen skal være
på det neste spillet
Det er slutt
Det er slutt
DET ER NÅDEN"
Crowhurst
sitter med en klokke foran seg, og noterer ikke bare sine tanker, men også
tidspunktet for dem, ned til sekundene:
11 15 00
Det er slutten på mitt
mitt spill sannheten
har blitt avslørt og det vil bli
gjort som min familie ber meg
om å gjøre
11 17 00
Det er på tide
at du gjør ditt trekk
Jeg har ikke behov
for å forlenge spillet
Det har vært et godt spill
som må bli avsluttet når
Jeg vil spille dette spillet
når jeg vil Jeg vil avslutte
spillet 11 20 40 Det er ingen
grunn for skadelig"
Dette er det siste Crowhurst skriver. Han har ikke mer tid enn han behøver. Han reiser seg og plukker frem den forfalskede loggboken. Den riktige loggboken legger han på navigasjonspulten, sammen med papirer som viser hvordan han forfalsket verdensrekorden. Den falske loggboken og klokken tar han med seg opp på dekk. Han hekter løs sikkerhetslinen som han alltid har hengende bak båten. Tyve minutter og førti sekunder over elleve den 1. juli 1969 hopper han i sjøen, og tar den falske loggboken med seg. Det er en rolig dag med lite vind og bølger, men Teignmouth Electron seiler likevel fortere enn han kan svømme.
Den kosmiske eksplosjonen har begynt.