Donald Crowhursts tragiske jordomseiling

2. kapittel

 Crowhursts trimaran sjøsettes
 
[Trimaraner var noe helt nytt i 1968]
 

En revolusjonerende båtdesign

Reglene for regattaen sa at det skulle gis to premier: En til den første som seilte rundt jorden nonstop, og en til den av deltakerne som gjorde det raskest. Dette ble gjort fordi ikke alle deltakerne var klare til å dra på samme tid. Men fordi man anså det for å være for risikabelt å seile i Sør-Atlanteren på vinterstid, ble fristen for avreise satt til utgangen av oktober.

I midten av mai hadde Crowhurst fremdeles ikke lykkes i å skaffe sponsorer, og bygging av båten var ikke igangsatt. Imidlertid hadde han hørt om en ny båttype som nå var blitt satt i produksjon: Trimaraner - båter med tre skrog, hvor det i midten er det dominerende. På tross av at han aldri hadde vært om bord i en slik båt, skaffet han seg nå slike kunnskaper - og presenterte dem på en så overbevisende måte - at han omsider fikk en hovedinvestor. Deretter ble kontrakter om byggingen i all hast inngått med lokale båtbyggere. Fordi tiden var så kort, var det nødvendig å dele arbeidet mellom flere.

Flerskrogsbåter kan være meget raske, men de har en stor ulempe i forhold til tradisjonelle seilbåter: Dersom de kullseiler, vil de bli liggende opp ned. Dette var Crowhurst selvsagt klar over. Men som alltid hadde han et klart svar på problemet. Som elektronikkingeniør ville han lage et system som overvåket båtens helningsgrad. Dersom denne ble faretruende stor, ville en stor ballong øverst i masten bli fylt med luft. Dette ville forhindre båten i å tippe helt over. Samtidig ville en annen mekanisme tre i effekt, slik at den støttekjølen som nå var oppe i luften ville bli pumpet full av vann. Dermed ville båten bli tvunget tilbake på rett kjøl.

Men Crowhurst ville lage mer avanserte systemer enn som så. De kreftene som til enhver tid påvirket riggingen ville bli målt. Dersom vinden økte hurtig på, ville skjøtene automatisk bli slakket, og alarmen ville gå. På denne måten ville Crowhurst kunne seile trygt og effektivt også når han sov. En sentral "computer" ville konstant overvåke båten. Denne computeren skulle han selv bygge.

Selv om konstruksjon og bygging straks ble iverksatt, tok det ikke lang tid før det ble klart at tidsskjemaet man arbeidet etter ikke kom til å holde. Båten skulle nok bli ferdig til fristen gikk ut, men det ville bli lite tid til utprøving og justeringer. Det ble mye gjensidige beskyldninger: Crowhurst anklaget båtbyggerne for å gjøre for liten innsats, og for mange feil. Båtbyggerne mente de fikk altfor uklare instruksjoner av Crowhurst, og at han ikke samarbeidet tilstrekkelig. Dessuten var han alltid sent ute med betalingene, og det satte de selvsagt svært lite pris på.

Båten skulle ifølge kontrakten vært ferdig bygget den 31. august. Da den ble satt på vannet den 23. september, var den fremdeles langtfra seilklar. Crowhurst hadde tatt sikte på å legge ut på sin rekordseilas den 1. oktober. Nå var det bare fem uker til fristen for avreise gikk ut, og det var en overhengende fare for ikke å bli ferdig i tide.
 

 
 

Tredje kapittel:
Jomfruturen
 
Forrige kapittel
Forside
 
 
 
Tekst, design og copyright:
Frode Fanebust
fanebust@saltyseas.com
 
Jeg setter stor pris på din tilbakemelding!
 
Besøk også:
Bøker & Båter (her får du kjøpt boka om Crowhurst!)
Saltyseas.com Norge (Det meste innen båtliv.)