Båten var satt sammen ved Eastwoods båtbyggeri i Norfolk, og ble sjøsatt på Brundellelven. Clare Crowhurst lyktes ved dåpen ikke i å knuse champagneflasken mot skroget. Men selv under sjøsettingen arbeidet båtbyggere om bord med de mange ting som enda gjensto. De ble også med nedover mot Great Yarmouth. Underveis hadde man et mindre uhell og slo hull på det ene ytterskroget, og ble ytterligere forsinket ved at en sluse underveis hadde stengt for natten.
Båtbyggerne gikk i land i Great Yarmouth, med unntak av Eastwood selv. Deretter fulgte man elveutløpet ut i den engelske kanal, og satte kursen mot nord. Seilasen til Teignmouth var planlagt å ta tre dager. Imidlertid stod både vind og strøm imot. Flerskrogsbåter er ikke kjent for å være gode i motvind, men Teignmouth Electron var enda mye verre enn ventet. Det var ikke mulig å gå mer enn 60 grader mot vinden, og da var avdriften meget stor. Resultatet var at Crowhurst og hans mannskap krysset frem og tilbake i den engelske i flere døgn uten å nærme seg Teignmouth. Crowhurst selv var i et forferdelig humør, og det ble ikke bedre av at han var svært sjøsyk. Men viljen var det ikke noe å si på: Han satt til rors eller ved navigasjonspulten og gjorde sitt arbeide, kun med korte pauser for å kaste opp i en bøtte han hele tiden hadde innen rekkevidde.
Etter
noen miserable dager måtte mannskapet returnere til andre jobber,
og Crowhurst ble sittende og vente på nye medseilere. Dette skjedde
flere ganger underveis. Den mest bemerkelsesverdige hendelsen på
turen ellers var at Crowhurst - som tross sine utvilsomme praktiske egenskaper
nok til tider kunne være ganske klønete - en dag faktisk greide
å falle over bord hele tre ganger! Dette skjedde heldigvis mens båten
var i Cowes havn. Og selv om Teignmouth Electron på dette tidspunktet
ikke hadde noen form for reling (det var planlagt, men ble aldri montert),
så fikk det nok de tilstedeværende til å tenke sitt.
Mannen som skulle bli den første soloseiler nonstop rundt jorden
falt tre ganger i vannet under sitt korte opphold i Cowes…
Teignmouth Electron hadde elendige egenskaper på kryssen. Med mer gunstige vindretninger var den imidlertid usedvanlig rask, og logget ved flere anledninger over 12 knop. Det var en bemerkelsesverdig fart for en så liten seilbåt på slutten av sekstitallet. I det store og det hele var imidlertid Donald Crowhurst fullstendig klar over at båten han hadde fått bygget overhodet ikke svarte til hans forventninger. Seilegenskapene var én ting, men mange andre mangler meldte seg også: Skruene til selvstyringen løsnet stadig, lastelukene i sidekjølene lekket, det samme gjorde luken til generatorrommet, og utenbordsmotoren var nesten umulig å hanskes med for kun en person. Men det som bekymret den overtroiske Clare Crowhurst mest da Teignmouth Electron omsider kom frem - etter å ha brukt tretten dager på en tur som skulle ta tre - var noe helt annet: Brannskaden hennes mann hadde fått da han la hånden på et varmt eksosrør fra generatoren. Livslinjen i håndflaten hans var brent bort.