Donald Crowhursts tragiske jordomseiling

4. kapittel

 Turen begynner
 
[Donald Crowhurst heiser seil den 31. oktober 1968]
 

En forhastet avreise

Da Crowhurst ankom Teignmouth havn den 15. oktober, hoppet fire mann fra båtbyggeren straks om bord og begynte arbeidet med å reparere og oppgradere. Det var nå kun to uker igjen til fristen for å påbegynne jordomseilingen gikk ut, og det var et formidabelt arbeid som gjensto. Man led under pengemangel, noe som gjorde at forsyningssituasjonen var høyst uklar. En lokal sponsor leverte store mengder ost - ikke akkurat det mest hensiktsmessige å ha med på langtur! Verre var det at Crowhurst ikke hadde fått tid til å påbegynne arbeidet med sine elektroniske oppfinnelser, selv om han ofte snakket om "computeren" på en måte som fikk andre til å tro at alt var klappet og klart. I virkeligheten hadde båten ikke engang fått installert radio for kommunikasjon med land og andre båter.

Selv om Crowhurst hadde hjelpere, var arbeidsmengden som falt på ham selv uoverkommelig. Utad gav han inntrykk av å ha alt under kontroll, men hans venner merket at han ikke var sitt vanlige selv. Panikken og desperasjonen hadde fått tak i ham, og han ble til tider nærmest paralysert. Nå var det ikke lenger snakk om å få fullført alle planene, men om å få båten i en stand som gjorde at den planlagte seilasen i det hele tatt var mulig. Alt som måtte gjøres ble rablet ned på løse ark, som så gjerne ble rotet bort igjen. En ting skal vi imidlertid merke oss: På en av listene står "Kjøp fire loggbøker". Dette er krysset ut, noe som må bety at loggbøkene ble kjøpt. Det var imidlertid kun tre loggbøker om bord da Teignmouth Electron ble funnet drivende i Nord-Atlanteren åtte og en halv måned etter avreise.

Crowhurst var så presset at han ikke lenger klarte å prioritere mellom viktig og mindre viktig. Han brukte mye tid på å reise rundt og kjøpe småting i lokale butikker og delta i selskaper som ble holdt til hans ære. Ganske uvesentlige mangler eller skader ble reparert, langt viktigere ting uteglemt. Forsyninger og reservedeler som ble levert til båten ble stablet på eller under dekk uten at det ble notert hva hver levering besto av.

Det er ingen tvil om at Crowhurst forsto at han var i ferd med å sette ut på en hasardiøs seilas som godt kunne koste ham livet. Et brev han skrev til sin familie og gjemte hjemme i huset viser også det. I stedet for sitt vanligvis eksplosive temperament var han underlig stille og passiv. Når hans nære venner innstendig ba ham om å utsette avreisen, selv om det betydde at han ikke lenger var med i regattaen, sa han bare: "Det er for sent nå". Natten før avreise sa han til sin kone at han var svært misfornøyd med båten og arbeidet som var gjort på den, og spurte om hun ville pines av bekymring dersom han likevel dro av gårde. Clare forsto ikke at dette var mannens måte å forsøke å få hente til å stoppe ham på - gi ham en unnskyldning for ikke å reise. I stedet sa hun at hvis dette var noe han for alltid ville angre ikke å ha gjort dersom han nå trakk seg, så burde han heller gjennomføre planen. Donald Crowhurst svarte ikke, men gråt seg gjennom natten.

En meget forbannet Crowhurst gestikulererDagen for avreise kom, og aktiviteten om bord i Teignmouth Electron var hektisk. Fremdeles pågikk arbeidet på selve båten. Samtidig ble forsyningene stablet nedenunder, også nå uten at man gikk grundig gjennom hva som fantes om bord. Det forutsatte man at Donald Crowhurst hadde oversikt over. Et filmteam fra BBC som var til stede ble imidlertid så sjokkert over det de så at de straks bestemte seg å forandre vinklingen på reportasjen. I stedet for å filme et troverdig rekordforsøk, filmet de nå en gryende katastrofe.

Klokken tre om ettermiddagen torsdag 31. oktober ble Teignmouth Electron tauet ut fra Teignmouth havn. Det var ni timer igjen til siste frist for avreisen, og noen av konkurrentene var allerede i Sør-Atlanteren, på vei mot det fryktede Kapp Horn. Kun få båter og tilskuere trosset regnet for å se Donald Crowhurst ta fatt på sin jordomseiling. Særlig vellykket ble starten heller ikke. Ved montering av forseilene hadde hans medhjelpere rotet til fallene, slik at det var umulig å heise seilene. Crowhurst ble meget forbannet da han oppdaget dette, og skrek at han så frem til å kunne klare seg på egenhånd. Teignmouth Electron ble tauet tilbake til havnen, fallene ordnet, og i annet forsøk kom Crowhurst seg av gårde.

Tilbake i Teignmouth var det ulike oppfatninger om Crowhursts sjanser til å fullføre regattaen og komme helskinnet hjem. Men ingen var klar over hvor desperat situasjonen om bord egentlig var. Det var en helt uferdig båt som nå la ut på den største utfordringen en kunne tenke seg. I masten var ballongen som skulle forhindre kullseiling surret provisorisk fast. Men ingen pumpe var koblet til, og langt mindre noen "computer". I virkeligheten var computeren bare en rekke løse ledningsstumper som stakk ut under navigasjonspulten. Ikke engang lanternene var koblet til.

 

Femte kapittel:
De første to ukene til sjøs
 
Forrige kapittel
Forside
 
 
 
Tekst, design og copyright:
Frode Fanebust
fanebust@saltyseas.com
 
Jeg setter stor pris på din tilbakemelding!
 
Besøk også:
Bøker & Båter (her får du kjøpt boka om Crowhurst!)
Saltyseas.com Norge (Det meste innen båtliv.)