Donald Crowhursts tragiske jordomseiling

Båten fikk i stor grad seile seg selv de første dagene, for det var nok av andre ting å gjøre. Først på listen var å stue forsyninger og reservedeler, og få en skikkelig oversikt over hva som var kommet om bord. Teignmouth Electron hadde svært begrenset plass under dekk, og den første natten sov Crowhurst derfor på lugardørken, med en våtdrakt som madrass. I køya lå det for mye radiodeler og annet "smårusk". Radiodeler var nemlig det eneste det var overflod av om bord - utallige Tupperware-bokser av dem!

Crowhurst forsøkte nå å få en oversikt over de største og viktigste problemene han sto ovenfor. Høyt på listen havnet vindstyringsapparatet. På grunn av den høye hastigheten båten til tider oppnådde ble påkjenningene på dette mye høyere enn det var bygget for. Kraftige vibrasjoner gjorde at festeskruene mistet taket og falt i sjøen. Siden reserveskruer nesten ikke fantes om bord, måtte disse erstattes av skruer som var brukt på mindre viktige deler av båten. Det var klart at dette ikke kunne fortsette særlig lenge.

Et annet problem var at fallene på genoa og fokk hadde surret seg sammen i en uløselig knute, selvsagt helt oppunder mastetoppen. Et tredje var at Crowhurst hadde beregnet halvparten av den mengden parafin til koking som han hadde lest at en annen ekspedisjon hadde brukt - men glemt at en mann koker like ofte som to. Han regnet ut at dersom han var svært sparsom, ville parafinen han hadde vare i 243 dager, noe som var kortere enn forventet seiletid. (Ved et uhyggelig sammentreff var 243 dager nøyaktig den tid som gikk fra avreise til Teignmouth Electron ble funnet forlatt og drivende for mesanseil. Det var da bare noen desiliter parafin igjen.)

Men Crowhurst var en ressurssterk seiler, og regnet med å kunne finne løsninger på disse problemene. Derfor er det ingen deprimert Crowhurst vi finner utenfor Kapp Finisterre etter en ukes seilas. I loggboken skriver han levende om delfiner, om de gamle seilskuter som seilte denne ruten, og om de prøvelser han utsettes for. Men typisk for det han skriver er at det lyder akkurat som forventet. Han skriver det samme som han selv har lest i uttallige reisebeskrivelser, og særlig fra Sir Francis Chichester nylig utkomne bok om sin jordomseiling. Det kan derfor være tvil om det han skriver faktisk er det han opplever, eller om det er en heltefortelling skrevet for publisering i aviser og bøker når han vender hjem til England.

En uke senere er Crowhurst skuffet over manglende fremdrift. På grunn av motbør har han kun seilt noe over 210 nautiske mil på en uke, og befinner seg fortsatt vest av Spanias kyst. Da inntreffer den første katastrofen, og i loggboken kan vi se Crowhurst ærlig og åpent skrive om sin desperasjon:

"Onsdag 13. [november]. I morges forsøkte jeg å kvitte meg med den litt uhyggelige stemningen tallet 13 bærer med seg - jeg fortalte meg selv at 13 aldri har vist seg å ha noen spesiell betydning for meg. Jeg tok feil: Dagen i dag er så visst en ulykkesdag. Mens jeg har krysset av gårde mot vest i en sørlig kuling har cockpitluken lekket vann og fylt maskinrommet, det elektriske anlegget og generatoren. Hvis jeg ikke kan få generatoren til å virke igjen må jeg seriøst vurdere om dette prosjektet kan fullføres. Med så mange feil og mangler ved båten vil det kanskje uansett være tåpelig å fortsette. Men jeg vil forsøke å reparere generatoren, og så tenke over de alternativene jeg har."

Dette var en virkelig katastrofe, og for første gang gir Crowhurst åpent uttrykk for tvil om han vil være i stand til å gjennomføre jordomseilingen.