Donald Crowhursts tragiske jordomseiling

9. kapittel

 
 

Ensomheten

Det er julaften, klokken nærmer seg tolv om kvelden, og Donald Crowhurst søker som så ofte trøst i lydbåndspilleren han har fått med fra BBC for å bøte på ensomheten. Han spiller som alltid rollen som den hardbarkede sjømann, med den rette dose melankoli. Munnspillet kommer frem, og i spede toner klinger "Silent Night".

"Det er ikke det at jeg er deprimert eller synes synd på meg selv. Men dette øde stedet og denne høytiden gjør en melankolsk. En tenker på venner og familie, og vet at de tenker på en, og følelsen av atskillelse blir på en måte økt av - av ensomheten på dette stedet…"

Crowhurst beholder masken, men stemmen er anspent og avslører en mann som er under langt større press enn han vil innrømme. Han sender julehilsener til konen og venner i England, men venter forgjeves i time etter time på svar (de kommer først flere dager senere). Så desperat er han etter menneskelig kontakt at han i radiologgen noterer ulike frekvenser med få minutters mellomrom, med kommentaren "ingen sending". Men klokken 0527 skriver han "hørte sukk". Dette var ganske sikkert bare radiostøy, men viser hvilken sinnstilstand Crowhurst var i. Han har for lengst begynt å skrive mer eller mindre vellykkede dikt og humoristiske limericks i loggbøkene, men nå blir tonen i diktene mer bitter og desperat. Dessuten begynner han å skrive historier, gjerne med rot i dyrelivet han observerer rundt seg, og som han blir mer og mer fascinert av. I alt han skriver kan en finne igjen referanser til hans egen umulige situasjon, og det er tydelig at han nå begynner å finne seg til rette i en ny rolle: Helten som er utstøtt og misforstått av samfunnet.
 

Crowhurst skriver i sin loggbok
[Fra Crowhursts egne opptak: Føring av logg]
 

Flere ganger setter han kursen for land, men hver gang snur han brått og drar igjen langt ut til havs. Vi kan ikke vite om han var i ferd med å gi opp, eller om det rett og slett var behovet for å se land som fikk ham til å gjøre dette. Men til slutt går han faktisk i land. Dette skjer imidlertid ikke før to og en halv måned senere: Etter å ha seilt på kryss og tvers utenfor Sør-Amerika siden juletider, blir han etter en storm tvunget til land for å reparere lekkasjen i styrbord skrog, som har forverret seg. Som en kunne forvente seg av Crowhurst er landingsplassen ytterst velvalgt: Bittelille Rio Salado, som ligger i Argentina, ved Rio Platas utløp. Her finnes kun noen få hus og mennesker, ingen jernbane, ingen telefon, og kun en humpete grusvei som forbindelse til sivilisasjonen. Sjansen for at noen her skal rapportere ham til engelske aviser eller myndigheter er minimal. De få tingene Crowhurst har behov for får han fort tak i: Et par plywoodplater og noen skruer. Selve reparasjonen er gjort på få timer. Oppholdet varer derfor kun fra 6. til 8. mars.

Til de han møter under oppholdet forteller Crowhurst at han er deltaker i en regatta rundt jorden, og at han nå har rundet Kapp Horn og er på vei tilbake til England, hvor han vil innkassere penger og ære som vinner av regattaen. Han er i strålende humør, ler svært mye (uten at det alltid er lett å si hvorfor), og snakker til tider høyt og usammenhengende. Mye av kommunikasjonen skjer på fransk, noe Crowhurst snakker feilfritt. De fleste han har kontakt med får et meget godt inntrykk av ham, og han møter derfor stor velvilje hos de lokale innbyggerne.

Mens man hjemme i England tror at Crowhurst er i ferd med å runde Kapp Horn, så forteller altså Crowhurst i Rio Salado at han allerede har gjort dette, og nå er på vei tilbake. Enda mer underlig er to kart som han tegner på et innpakningspapir. Det ene viser ruten han hevder å ha seilt rundt jorden. Det andre viser imidlertid en triangelrute fra England til Gough island utenfor Sør-Afrika, deretter over til Sør-Amerika og tilbake til England. Dette er jo en rute i nærheten av den Crowhurst faktisk har seilt, og langt på vei avslører han altså sin svindel! Imidlertid er det ingen som etterpå husker hvordan Crowhurst forklarte dette kartet, og når han seiler videre tror man på historien om hans fantastiske jordomseiling.

Denne korte kontakten med mennesker har imidlertid ikke gjort tingene lettere for Crowhurst, som jo har blitt sulteforet på den slags i over fire måneder. Enda verre blir det fordi han nå er nødt til å la være å svare på radiomeldinger. Faktisk har han ikke gjort dette siden midten av januar, og hans taushet fortsetter helt frem til 9. april. Årsaken er at han nå er ment å skulle være et helt annet sted på kloden, og at faren for å bli avslørt er stor dersom han sender meldinger: Disse vil jo bli plukket opp av helt "feil" radiostasjoner. Han har derfor i siste melding gitt beskjed om at lekkasjen i generatorrommet har gjort at radiokommunikasjon ikke vil være mulig på en stund. Men ensom som han er tilbringer han mange av døgnets timer med å lytte på morsesignaler og skrive disse ned i radiologgen. Gang på gang registreres meldinger fra hans kone, venner og aller mest presseagenten Hallworth. Men Crowhurst kan ikke svare.
 

 
Tiende kapittel:
Fanget av løgnen
 
Forrige kapittel
Forside
 
 
 
Tekst, design og copyright:
Frode Fanebust
fanebust@saltyseas.com
 
Jeg setter stor pris på din tilbakemelding!
 
Besøk også:
Bøker & Båter (her får du kjøpt boka om Crowhurst!)
Saltyseas.com Norge (Det meste innen båtliv.)