På slutten av sekstitallet hadde ingen enda klart å seile alene rundt jorden uten å søke havn underveis. Det var stor tvil om det i det hele tatt lot seg gjøre. Francis Chichester hadde i 1967 seilt jorden rundt med bare én stopp, og de prøvelser han og hans båt gjennomgikk var gruvekkende. Ved hjemkomst til England ble han adlet - og en folkehelt. En liten gruppe seilere mente at en nonstop seilas var mulig, og var villige til å risikere livet for å bevise det. En av disse seilerne var Donald Crowhurst.
Media var ikke sene om å skape blest om det forestående vågestykke, og Sunday Times ble raskt en av hovedsponsorene i "The 1968-69 Golden Globe Race". Dermed var den første som fullførte seilasen garantert berømmelse og rikdom.
Donald Crowhurst la ut på sitt rekordforsøk den 31. oktober 1968. Den 10. juli 1969 ble båten hans funnet drivende i Nord-Atlanteren. Donald Crowhurst var ikke om bord. Været var pent, båten var ikke havarert, redningsflåten var på plass. Loggboken var sist oppdatert fem dager tidligere, og bar ikke bud om noen ulykke. Selvmord virket lite trolig: Han seilte hjem mot England i triumf, og hadde kun kort tid igjen før han ville bli hyllet for historiens største seilbragd. I det hele tatt minnet mye om det berømte mysteriet med "Mary Celeste", seilskipet som 97 år tidligere var blitt funnet drivende under svært mystiske omstendigheter.
Etter nøyere granskning av papirene som ble funnet
om bord, begynte man likevel å forstå at noe uhyggelig hadde
skjedd. Men historien var mer sjokkerende og tragisk enn noen kunne forestille
seg. Den handler ikke bare om hvilke farer som seilas på verdenshavene
innebærer, men like mye om det som rører seg dypt i menneskesinnet.